• 24.11.2016 kl. 20:53

Styggen på ryggen

Tenke bare å stikke innom og gi et livstegn mellom slagene. Skolearbeidet har økt betraktelig de siste ukene, til den grad at det nå overlapper hverandre. Jeg gjør praktisk talt ikke noe annet enn å spise, gå på skolen og jobbe når jeg kommer hjem. Søvn kommer i andre rekke. Jeg har aldri vært en person som takler stress spesielt godt. Det påvirker søvnmønsteret mitt. Jeg sover dårlig, sånn veldig dårlig og går egentlig litt på reservelager akkurat nå. Levende zombie? That's me. Mengden arbeid plager meg ikke lenger. Fem timer skolearbeid hver dag rett og slett bare har blitt en rutine for meg nå. Okeihvor trist høres ikke dette ut?

Som dere kanskje skjønner er det ikke så mye nytt å melde i livet. Alle selvstendige tanker og meninger har egentlig forsvunnet litt i et stort hav av logaritmer, fotosyntese, molregning og relativitetsteorier. Jeg liker å tro at hjernen min har fått litt overload for øyeblikket. Det hadde vært fint å få renset litt, tror jeg. Jeg har alltid misunnet de som får ting gjort kjapt og tar ting lett. Jeg derimot, drøyer ting og det virker egentlig litt ut som jeg begynner å få tungt for det. Er jeg alene om dette?

Faktum er at jeg egentlig er litt redd for å feile. Jeg er redd for at alt jeg har sagt jeg skal, og alt jeg drømmer om bare forblir nettop det: en drøm. Å bli servert den ene middelmådige karakteren etter den andre er greit kjipt når jeg vet hvor mye tid og krefter jeg har lagt i det. Ofte sitter jeg egentlig å lurer på om jeg faktisk har nådd mitt fulle potensiale nå. At jeg ikke har mer igjen å hente fra min lille cerebrum. Kanskje alle de store planene mine ikke er gjennomførbare? Kanskje jeg aldri finner noen spesiell mening med livet. At alle dagene bare skal gå på samlebånd, helt til jeg våker opp en dag. 80 år og lurer på hva jeg egentlig har fått ut av livet. Disse tankene skremmer meg egentlig litt. Det er "styggen på ryggen" som vil holde meg igjen. Fortelle meg at jeg ikke klarer noe og at jeg er dårlig i alt jeg gjør. 

Men så begynner jeg å tenke litt. Når du sitter på ryggen til noen, uten å få noen støtte vil du til slutt slippe taket. Du vil ikke ha krefter i armene til å henge rundt nakken lenger. "Styggen på ryggen" fungerer på akkurat samme måte. Når du støtter opp under tvilen som denne styggen får deg til å føle, forer du også din egen kropp og sjel med vonde tanker om deg selv. Det er du som holder styggen oppe. Om du derimot velger å ignorere disse tankene. Om du bare fortsetter å tenke godt om deg selv, til og med i situasjoner der du egentlig føler deg skikkelig dritt, vil styggen bli sliten i armene. Få litt kramper. Og så slippe taket. 

Det er et tankesett jeg liker mye bedre.

♡Reiser til Oslo i morgen for å få en liten pause. Jeg skal være sammen med familie og gleder meg utrolig masse til det♡

  • 14.10.2016 kl. 04:26

NYC vibes

Jakke Pellobello, genser Calvin Klein, bukse Levis 501 vintage, veske LV, sko Adidas Ultra Boost

(22:25 NY tid)

Oh, honey. I don't even know where to start. Og ikke får jeg mye tid til å skrive heller, ettersom New Yorkerne virker veldig reserverte når det gjelder Internett-tilgang. Du må altså enten gå på Starbucks, betale $20 per time eller være en innfødt for å kunne få litt grei netttilgang. Nå har jeg likevel sneket meg til litt Internett på resturanten så jeg endelig får blogget litt!

New York er beyond alt jeg kunne drømt om. Det var virkelig en spesiell følelse å kjøre gjennom byen for første gang - og dramatisk som jeg er: til tonene av Empire State of Mind. Det er liksom så annerledes enn alt du ser på film, på en positiv måte. Du blir så liten og anonym, men føler deg likevel så velkommen. Det er noe helt annet enn jeg har opplevd i flere andre storbyer som Paris og Singapore.

Men det beste av alt er jo egentlig hvor "Carrie Bradshaw" eller "Blair Waldorf" denne byen får meg til å føle meg. Jeg tror virkelig ingen annen by i verden får deg til å glitre like mye som New York!

Skal blogge litt mer om hva jeg har gjort i dag så fort jeg får nok internett-tilgang til å overføre bildene. <3xoxo

  • 12.10.2016 kl. 10:26

Min dag som sjefsredaktør i Nettavisen

Dette innlegget skrives fra SAS-loungen på Gardemoen. Jeg er nemlig på vei til New York, men tenkte å fortelle litt om en veldig spennende opplevelse jeg hadde i går. 

Som dere kanskje allerede har fått med dere er jeg ungdomsambassadør for Plan Norge. For rundt to uker siden sendte jeg inn en søknad til Plan Norges #GirlsTakeover i forbindelse med FNs jentedag, som var i går. På denne dagen tok over 200 jenter over hele verden over sjefsstillinger og maktposisjoner rundt om vi verden. Jeg var en av de som var så heldig å få denne muligheten, og fikk være sjefsredaktør i Nettavisen for en dag. Dette var jo åpenbart ekstra spesielt for meg, ettersom jeg blogger for blogg.no og generelt er utrolig glad i å skrive. 

Jeg reiste med morgenflyet fra Karmøy og var på kontoret til Nettavisen rundt 9. Der fikk jeg møte alle i redaksjonen, og ble tatt imot på en utrolig god måte. Til å begynne med hadde vi et redaksjonsmøte og gikk gjennom hva som skulle skje og skrives om i dag. Der fikk jeg komme med mange innspill, og jeg vil våge meg til å tro at det ble en del gode artikler om blant annet netthets og jenters rettigheter. Jeg valgte å fokusere på nettopp dette siden det tross alt var FNs jentedag. Det var utrolig fascinerende og se hvilke reaksjoner det vekket hos enkelte. Likevel kom det også inn mye positiv respons (i hvert fall saklig) og det er den man egentlig bryr seg om. 

© Alle bilder tilhører Paul Weaver/Nettavisen

Etter mange lærerike og spennende timer hos Nettavisen, dro jeg, Astrid-Helen og Paul (fotograf i Nettavisen) til Statsministerens Kontor for overrekkelsen av Snapchat-kampanjen vi har arbeidet med de siste månedene. Der møtte vi Vivianne, som tok over som generalsekretær i Plan. Hun overrekte alle snapchattene i form av en stor plakat, og vi konkluderte med at vi hadde fått inn i underkant av 1000 snapper i løpet av kampanjen. Det er vi kjempefornøyde med! Erna Solberg var utrolig hyggelig, og det er veldig godt å se at vi har en statsminister som bryr seg så mye om jenters rettigheter. Nå håper vi at Norge vil engasjere seg enda mer i kampen mot jenter og generelt barns rettigheter rundt om vi verden!

Erna Solberg møter Plan #stopbryllupet

Erna Solberg møter Plan #stopbryllupet©Paul Weaver/Nettavisen

Mange av dere har kanskje allerede sett dette bildet, men jeg synes det er så priceless at jeg aldri blir lei. I kjent stil måtte Hanna Visnes så klart be statsministeren om å bli med på en peace-selfie. Sporty som hun er, stilte hun gledelig opp og jeg fikk en selfie jeg sent kommer til å glemme. Jeg eier virkelig ikke skam. 

Kort oppsummert var dagen min som sjefsredaktør ufattelig lærerik og ikke minst full av nye erfaringer. Jeg har fått lære så mye om hvordan media fungerer, og hatt æren av å møte statsministeren. Men viktigst av alt har jeg gjennom denne dagen og egentlig hele kampanjetiden til Plan fått muligheten til å bidra på en måte jeg aldri trodde jeg skulle få muligheten til. Jeg har lært mye om hvordan samfunnet fungerer, og hvorfor markeringer som FNs jentedag er utrolig viktige - til og med i Norge. 

Takk til Nettavisen og Plan International Norge for en fantastisk dag!
 

  • 21.09.2016 kl. 18:08

Hvert andre sekund blir en mindreårig jente giftet bort

 Nå.                              Nå.                              Nå.                             Nå.                    

Jeg vet faktisk ikke hvor jeg skal starte. Barns rettigheter er en sak som står meg veldig nært hjertet, og det er virkelig så godt å tenke på at jeg nå har en mulighet til å bidra. Jeg ble nemlig plukket ut til å være en av Plans 40 ungdomsambassadører i forbindelse med Jentekampanjen 2016. Denne helgen har jeg vært på camp i Oslo med de andre ungdommene, som kommer fra hele landet. Å være samlet med mennesker som tenker og handler likt som deg var en utrolig god følelse. Det er så fint at mennesker som er så ulike, likevel kan være så like. Helgen gikk egentlig i ett, og det er så mange inntrykk å ta innover seg at jeg sliter med å skrive dette innlegget. Jeg har fått muligheten til å møte så mange mennesker som er med på å gjøre en forskjell i verden, og som gjennom sine fortellinger preget meg på en veldig sterk måte. Det er virkelig noe spesielt med å snakke med mennesker som har sett og opplevd dette på nært holdt. Det blir liksom så mye mer ekte. Det er mye å ta innover seg, men jeg skjønner bedre nå en noen gang hvor viktig det er å engasjere seg i denne saken - og gjøre alt man kan for å forhindre at nok en ung jente får frarøvet barndommen sin. 


 

Annen hvert sekund blir en mindreårig jente tvunget inn i ekteskap. Dette tilsvarer rundt 40 000 jenter hver eneste dag, og hele 15 millioner jenter i løpet av bare ett år. Det er nesten tre ganger så mye som Norges befolkning. Dette er et grovt brudd på barns rettigheter og går på tvers av land, religioner, kulturer og etnisk tilhørighet - altså et globalt problem. Barneekteskap er også en av de største hindringene til utdannelse og likestilling for jenter, og for økonomisk vekst i utviklingsland. I de aller fleste landene finnes det en lov som skal forhindre ekteskap, men denne blir i mange tilfeller brutt. Mangel på ID-kort er et stort problem, og myndighetene kan derfor ikke med sikkerhet si at jenta er mindreårig. Barnebruder kan være så unge som åtte år. 90% av tenåringsgraviditeter i utviklingsland skjer innenfor ekteskap. Det finnes barnebruder i alle regioner i verden, men rammer flest jenter i Sør-Asia og i Afrika sør for Sahara. Der folk har det ille, har jenter det verst. Antallet barnebruder er forventet å vokse om vi ikke gjør mer for å bidra til en forandring. 

Årsakene til barneekteskap er mange, og varierer fra land til land. Det er som regel likevel en konsekvens av sammensatte faktorer som fattigdom, kultur, svakt lovverk og tradisjon. Fødselsraten i utviklingsland er veldig høy, og foreldrene har rett og slett ikke nok penger til å kunne forsørge alle barna. Derfor blir barneekteskap ofte løsningen på økonomiske vansker av den enkle grunn at det blir én mindre å forsørge. Det er dermed ikke slik at det nødvendigvis er noe foreldrene ønsker. I mange kulturer er det også en "brudepris". Det vil si at svigerfamilien nærmest kjøper jenta som en "gjenstand" for et par tusen dollar. Jo eldre jenta blir, jo dyrere blir hun, og det er derfor mest attraktivt for svigerfamilien å "kjøpe" jenta så ung som mulig. Et annet dilemma forekommer i Vietnam. Den strenge ettbarnspolitkken i Kina har medført stor mangel på kinesiske jenter (som for øvrig er en historie for seg selv). Vietnamesiske jenter som bor ved grensen til Kina blir derfor kidnappet og tatt over grensen hvor de blir holdt fanget og tvunget til å gifte seg med kidnapperen. De fleste kommer aldri hjem igjen. Jentene er ikke verdt noe som helst og blir fratatt alle grunnleggende rettigheter. 


 

I utviklingsland blir én av tre jenter giftet bort før de er 18 - og én av sju før de er 15. Dette har veldig mange alvorlige konsekvenser, både fysisk, økonomisk, psykisk og sosialt. Jenter som blir giftet bort i ung alder blir tvunget inn i en seksuell relasjon og voksenrolle, med stor risiko for vold i hjemmet. Når  veldig unge jenter blir gravide er ikke kroppen klar til å bære fram et barn, og sannsynligheten for å dø ved fødselen er fem ganger større enn for kvinner mellom 20 og 24 år. Om jenta overlever, vil hun likevel lide store alvorlige senvirkninger av svangerskapet, som infeksjon og skade på indre organer. Barnedødelighet er også en stor risiko. Når jenta i tillegg har svært liten tilgang på gode helsetjenester, blir dette et åpenbart problem. Det er ikke meningen at barn skal få barn. Når jenta er gift, blir hun tatt ut av skolen og mister retten til en utdannelse. I dag finnes det 62 millioner jenter som av diverse årsaker ikke får gå på skole. En følgende konsekvens av dette er at majoriteten av jenter og kvinner i disse landene forblir analfabete, og sjansen for at det samme igjen skjer med deres barn er stor. Det blir dermed et mannsdominert samfunn, hvor jentene fratas retten til å delta i samfunnet. Landet befinner seg i en ond sirkel av fattigdom og uvitenhet som er svært vanskelig å bryte ut av.

Så hvordan kan dette egentlig forhindres? Jeg har alltid ment at kunnskap er makt. Og jenter som har kunnskap om rettighetene sine, vil også bli gode pådrivere for å få slutt på barneekteskap. Mange ungdomsgrupper jobber aktivt med å fange opp jenter som er ferd med å utsettes for barneekteskap, å konfrontere foreldre og rapportere til lokale myndigheter. Barneekteskap har slått dype røtter i kulturen, og derfor er arbeidet med endring av holdninger spesielt viktig. Menn må reflektere over kvinners posisjon og se fordelene ved et samfunn hvor kvinner og menn er likestilte. Jenter som ikke har tilgang på utdanning og helsetjenester, står i større fare for å bli giftet bort. Ved å gi skolestipend til utsatte jenter, forhindrer man at mange skolepulter står tomme. Når jenter, både gifte og ugifte, får informasjon om helse og et godt helsetilbud reduserer man risikoen for tidlig graviditet og seksuelt overførbare sykdommer som HIV/AIDS. Som nevnt tidligere har mange land lover som skal forhindre barneekteskap, men disse lovene håndheves sjeldent. Noe av det aller viktigste arbeidet går ut på bedre registrering av fødsler og ekteskap. Dette vil styrke rettighetene deres, gi dem beskyttelse og gjøre det mulig å søke økonomisk og juridisk oppreisning. 

Plan jobber med alle disse tingene jeg nevnte i avsnittet over. Jeg er så utrolig stolt over å kunne kalle meg ungdomsambassadør for en organisasjon som gjør så utrolig mye godt i verden. Det finnes mange av oss som ønsker å bidra til å gjøre en forskjell i verden, men det er ikke alltid like lett å vite hva man kan gjøre. Derfor er det utrolig gøy for meg å kunne videreformidle hva Jentekampanjen 2016 går ut på. Det har nemlig aldri vært lettere å bidra til en bedre verden. Vi må legge mer press på norske myndigheter, og samtidig kreve at de tar en internasjonal rolle i kampen mot barneekteskap. Framgansmåten står under her - og det er så ufattelig lett at hvem som helst kan gjøre det. Et av FNs bærekraftmål for 2030 er å eliminere barneekteskap fullstendig, men da må vi alle være med å bidra. 

            

Ønsker du å lære mer om barneekteskap kan du lytte til podcasten "Barnebruden" eller se Aftenpostens nye nett-serie "Stuck. Jeg fullførte nettopp alle episodene av stuck, og jeg sitter igjen med mange inntrykk. Jeg tror egentlig ikke jeg skal si så mye mer, men anbefaler denne på serien på det varmeste. Vi trenger den harde sannheten. 


       

        Lytt til podcasten Barnebruden                    Se serien "Stuck" på Aftenposten TV. 

  • 08.09.2016 kl. 21:45

Jeg bestemte meg for å gå naken

I forrige uke åpnet jeg øynene mine for noe som satt et par ting i perspektiv. Jeg hadde nettopp revet av alle løsvippene mine, som resulterte i at de naturlig tykke og lange vippene mine forsvant, og jeg sto igjen med et par korte og tynne vipper. I pannen hadde jeg fått kviser, etter alt for lite søvn, dårlig kosthold og mye stress. I mine øyne så jeg rett og slett ikke ut. Jeg følte meg grusom - og jeg gråt. Jeg gråt fordi vippene mine var ødelagte, fordi jeg hadde kviser, fordi jeg trente for lite og spiste for mye dritt, fordi jeg følte meg fæl. Foran meg hadde jeg 1000 løsninger på problemene mine: vippeserum, kvisekremer, dietter, ansiktsmasker, hårfarge og dyre hudprodukter. Jeg tenkte at dette ville være løsningen på problemene mine. Så fort jeg hadde dette, ville jeg føle meg bra igjen.

De neste dagene kompenserte jeg for de tapte vippene med mørk eyeliner. Huden min prøvde jeg å dekke til så godt som mulig, med så mye sminke som mulig - noe som bare resulterte i at huden forverret seg. Den fikk rett og slett ikke puste. Og det fikk ikke jeg heller. Det føltes ut som jeg gikk med et lag på ansiktet. Huden føltes ekkel og ufresh. Jeg så meg i speilet etter en lang dag. Foundationen hadde smeltet inn i huden og eyelineren som pekte oppover tidligere på dagen, pekte nå nedover som en trist smiley. Jeg så meg i speilet igjen. Så spurte jeg meg selv "hva er det egentlig jeg driver med?", før jeg vasket av all sminken. Jeg så meg selv i speilet nok en gang. Jeg studerte de korte vippene mine som sto litt ut her og der, og den urene huden som virkelig hadde bestemt seg for å bli. Jeg studerte arr og pigmentflekker. Og hei! Jeg hadde visst glemt å nappe brynene. Men jeg hadde aldri følt meg så vakker før. Den kvelden la jeg meg litt lettere til sinns. Det må ha vært noe som har skjedd oppi hodet mitt den kvelden, for da jeg skulle stelle meg dagen etter fristet det virkelig ikke å sminke seg. Å kjenne at huden fikk puste var en følelse jeg lengtet etter å kjenne. Jeg så meg selv i speilet og spurte meg selv "trenger jeg virkelig dette?". Svaret var enkelt. Jeg trengte det ikke. Jeg trengte det ikke, til tross for at ingen kunne se vippene mine og at huden min var uren. Jeg gikk mye rundt å reflekterte på dette resten av dagen. 

I alle tider og i alle kulturer har det alltid vært en eller annen slags form for tradisjon rundt sminke. Enten det var egypterne som tegnet tydelige svarte streker rundt øynene, mennesker i barokken med det karakteristiske hvite ansiktet som representerte skjønnhet (i realiteten smurte de seg inn med arsenikk og bly, tungmetaller som førte til blant annet tap av hår og tenner, svimmelhet, pustevansker og hodepine - so much for beauty, eller hva?) eller nåtidens mennesker, hvor ulike tradisjoner i forbindelse med sminke finnes i en ganske nyansert variant, uavhengig av hvor du befinner deg i verden. Jeg kan ikke nekte for at sminke har blitt en måte å uttrykke seg på, og noe som nærmest har blitt internalisert i samfunnet - altså noe man bare gjør. 

Dette med sminke er i grunnen ganske rart. Vi smører oss inn med produkter som vi som regel ikke aner hva inneholder, og tenker at dette vil gjøre oss penere. Har dere egentlig tenkt på at dette er en holdning vi ser på som noe av det naturligste i verden? At det å endre på utseende - fra man er et barn, er en god holdning. Noe som er helt naturlig. Jeg har vokst opp i en generasjon som stadig er nyskapende. Tenk bare så mye verden har utviklet seg de siste årene! Vi har i mye større grad muligheten til å uttrykke oss på en måte som våre foreldre og besteforeldre bare kunne drømt om. Når vi trenger det, blir vi hørt. Se bare på kjønnsrollene i Norge! For litt mer enn 100 år siden ville ikke jeg engang hatt muligheten til å stemme ved neste valg - bare fordi jeg er jente. Nå kan jeg på lik linje med en gutt skrike ut om det er noe jeg gjerne vil endre på i samfunnet. Derfor fascinerer det meg likevel at vi stadig går nedover en sti som blir farligere og farligere. Takket være dagens skjønnhetsidealer - blir vi påvirket i en negativ retning. Stadig flere får spiseforstyrrelser, angst og depresjoner. Til og med barn i tidlig barneskolealder påvirkes. Det fascinerer meg at vi ikke står sammen mot disse idealene. For jeg tror faktisk majoriteten tenker som meg. Vi er bare så sinnsykt redde. Men hva er det egentlig vi frykter?

Hvem er det egentlig som har satt disse standardene? Hvem bestemmer egentlig at jeg ser bedre ut med sminke? At maskara, litt mørkere bryn og et ansikt som er konturert for å få meg til å se så tynn ut som mulig - gjør meg vakker. Når sluttet vi egentlig å omfavne det som er naturlig? Det er på tide at vi hyller kviser, arr, pigmentflekker, solskader, rynker, bustete bryn, dobbelthaker og cellullitter - nettopp fordi alt dette er en del av den fantastiske menneskekroppen. Dette er kroppen som får hjertet ditt til å slå over 3 milliarder ganger i snitt i løpet av et liv. Kroppen som kan bære fram et nytt menneske. Kroppen våres kan gjøre underverker. Det er dette vi må fokusere på. Det finnes ikke et eneste menneske i hele verden som er 100% fullkomment.

Jeg har ikke lyst til å bruke mer energi og krefter på å hate alt som i mine og - likesom samfunnets, øyne er galt. Det er bare jeg som har rådigheten til å bestemme over min kropp, og det er bare du som kan bestemme over din. Det er på tide at vi i dagens samfunn tar kontroll over egen kropp. For hva er egentlig et bra utseende? Det er akkurat det du velger det skal være. Jeg er i hvert fall ferdig med å gi etter for hva samfunnet mener og derfor har jeg bestemt meg for å gå naken. Den siste uken har jeg gjort nettopp dette, og jeg har aldri hatt det så bra med meg selv som nå. Jeg vil ikke bruke sminke fordi jeg . Jeg vil bruke sminke fordi jeg har lyst. Og akkurat nå, er det ingenting jeg heller vil enn å vise verden at jeg er et menneske med kviser, arr og ujevn hudtone - akkurat som alle andre. Og jeg elsker det!



Dette er meg. Helt uredigert. Og jeg har det så fint med meg selv. 

  • 28.08.2016 kl. 16:26

In the city

Bukse fra Zara, genser fra H&M, jakke fra Pull&Bear, sko fra Adidas (i modellen Los Angeles), veske fra Michael Kors

Det tok meg bare en måned, men her er jeg nok en gang. Helgen har jeg nok en gang tilbrakt i Oslo i konfirmasjon til min fine kusine, Oda. Dagen var utrolig koselig, og jeg tror virkelig dagen sto til forventningene hennes! I dag har jeg egentlig bare vært en tur i sentrum, spist enda mer kake og avsluttet det hele med en aldri så liten Venti på Starbucks. Jeg ser kanskje litt på denne helgen som min eget personlige nattverdsmåltid, ettersom jeg har bestemt meg for å slutte å tilføre kroppen min giftstoffer og farlig sukker. På mandag. 

Ellers har jeg hatt en veldig deilig sommerferie (som jeg for øvrig tenkte å oppsummere i et innlegg veldig snart) og nå har jeg endelig begynt på skolen igjen. Jeg føler egentlig at jeg har gått inn i en transe, hvor jeg bare tenker på skole, kvantefysikk, polynomdivisjon og klassifisering av planter. Heldigvis får jeg meg en god del avbrekk i helgene som kommer framover, med enda flere planlagte Osloturer og ikke minst New York i høstferien!

♡ Vi snakkes snart 

  • 20.07.2016 kl. 08:06

Roadtrippin

På tirsdag leide vi bil for å utforske øya. Som den prinsessen jeg er, var bare det beste godt nok, og vi endte opp med den nydelige beetelen. Det var stas! Det er liksom en grense for hvor mye du kan gjøre på denne øya før du begynner å føle deg som en karakter fra en film, og den grensen nådde jeg fint og greit på tirsdag. Øya er jo ikke så veldig stor, så vi brukte ca. 45 minutter fra den ene enden til den andre. Først kjørte vi til et sted som heter Akrotiri, hvor det har pågått arkeologisk utgravning i 50 år! Santorini er nemlig en vulkansk øy, og har sin egen lille Pompeii som ble begravet under et vulkanutbrudd. Tiden står liksom litt stille når du går gjennom bygninger som ble bygget for flere tusen år siden av mennesker. Etterpå kjørte vi videre til en strand som kalles Red Sand beach, som skulle være ganske fantastisk. Etter min mening var det nok kanskje litt oppskrytt, ettersom det meste var tang og store steiner, så vi fant fort ut at vi skulle dra videre til Oia, som er ganske lik byen jeg besøkte for et par dager siden. Jeg tror egentlig ikke det finnes ord for hva som går gjennom hodet på en person første gangen man ser utsikten i Oia. Det er rett og slett bare beyond alt annet man noen sinne har sett. Sånn føltes det i hvert fall for meg. Nå er jeg kanskje litt i overkant Hellas-entusiast, og Santorini er tross alt min drømmedestinasjon, men jeg er rett og slett helt forelsket i denne øya. Ulikt fra mange andre greske øyer, er det svært få turister her i år, noe som bare forsterker følelsen av å virkelig være til stede. Well, anyways: vi gikk rundt i Oia i et par timer, spiste verdens diggeste souvlaki etterfulgt av is fra Lolita's gelato. Denne isbaren er egentlig ikke så veldig kjent, men jeg kom over den for en stund siden og tenkte at "herregud, her må jeg bare dra". Og folkens, det var faktisk den beste isen jeg noensinne har smakt. Jeg nøyt hver eneste kalori av den. Nå vil jeg bare tilbake til Oia igjen, men det er litt vanskelig å komme seg dit uten egen leiebil. Jeg vet vet i hvert fall at jeg skal tilbake til Fira, men først må jeg bare bli kvitt forkjølelsen jeg har klart å pådra meg etter litt for lite søvn blandet med aircondition på natta:)))

xoxo

  • 18.07.2016 kl. 07:03

Santorini dreams

Klokken er nå 07:42 gresk tid, og jeg bruker denne dyrebare tiden (som tydeligvis er den eneste tiden på dagen internettet faktisk fungerer) til å publisere et innlegg.

Nå er jeg endelig her! Tror jeg har gått rundt og gledet meg til denne turen siden vi bestilte den i vinter, og plutselig så er jeg her liksom. Å besøke Santorini har stått høyt oppe på bucketlisten min i maaaange år, og det er ikke uten grunn. Jeg har sett mange bilder herfra og blitt helt forelsket, men å være her i virkeligheten er bare helt sykt. Jeg har vært mye ute å reist i mitt korte liv, men dette er by far det nydeligste stedet jeg noensinne har vært. Jeg blir helt blown away over utsikten og den typiske greske idyllen. Når sant skal sies får du jo dette på Kreta også, men dette kan virkelig ikke sammenlignes. Anywas, i går dro vi inn til Fira for å se solnedgangen, spise blekksprut (bildet ovenfor) og sende meg til fotonirvana. Tror faktisk jeg har sånn 400 bilder på minnekortet mitt fra i går, etter som det er så sykt mange nydelige motiver. Vi bor på Kamari, som ligger på andre siden av øyen. For oss strandmennesker var nok det det beste, siden både Fira og Oia har en strandlinje lik null. Likevel er øya så liten at det ikke er noe problem å komme seg rundt omkring. I dag blant annet, har vi leid en hvit boble (nok et punkt jeg kan krysse av på bucketlisten) som vi skal kjøre rundt øya med. Jeg gleder meg til å dele flere opplevelser å bilder!

xoxo

  • 13.07.2016 kl. 21:23

Unposted from Paris

//genser fra Uniqlo, bukse fra Zara, sko fra Nike, veske fra Louis Vuitton og solbriller fra Prada

I febertåka forsvant disse bildene oppover kamerarullen min uten å noen gang få sjanse til å bli postet. Tok disse bildene på Place de Vendôme, som er et av favorittstedene mine i Paris. Derfor tenkte jeg det var på tide å gjøre disse bildene justice - og legge de ut, selv om det jeg forbinder de mest med er kaldsvette, feber og lungebetennelse. Men gud som jeg savner Paris! Om jeg ikke får reise tilbake snart kommer sjelen min til å falle fra hverandre etterhvert (eller ikke), men først er det Santorini som står for tur på fredag. Jeg gleder meg til å blogge (og kanskje vlogge litt, hehe hvem vet) de neste ukene fra Hellas!

xoxo

  • 08.07.2016 kl. 20:13

skjærgårdsidyll

Jeg trodde egentlig ikke Norge var i stand til å produsere varmt og fint vær, men der tok jeg temmelig feil. Jeg kunne spise frokost - ute? Det er virkelig så deilig å være her. Føler liksom jeg finner litt sjelefred her. Tiden står litt stille, og jeg kan fokusere på å høre på musikk og lese boken min. I dag dro vi med båten ut til en holme (??) hvor vi fant oss en brygge. Der har vi egentlig bare tilbrakt hele dagen. MEN jeg fikk muligheten til å stå på vannski, og selv om det var tre år siden sist så klarte jeg meg faktisk overraskende bra. Armene mine derimot, holy... Vi dro også en liten tur inn til Kragerø for å fylle bensin og spise is (haha, glamorøst). Kragerø må jo være en av Norges mest idylliske byer?? Uansett, nå er jeg godt plassert i verdens diggeste hengestol etter tidenes største tacomåltid #noshame. I morgen skal vi på en litt lengre båttur for å grille. Åå, kan ikke alle dager være som disse? 

Håper alle får en fin fredagskveld!

 

  • 07.07.2016 kl. 18:46

Kragerø vibe

Skjorte fra Designers Remix, shorts og belte fra Zara, solbriller fra Prada

Hei lesere! Nå har vi endelig kommet fram til Kragerø etter en biltur som ble litt lengre enn forventet. Vi besøker noen nære familievenner som har et nydelig sommerhus på Helle, som ligger rett utenfor Kragerø og skal være her til søndag. Å reise hit har nesten blitt en tradisjon for familien, og det er like idyllisk hvert eneste år. I tillegg har det meldt så sinnsykt varmt og fint vær i helgen at jeg har lovet meg selv å ligge ute i solen så jeg får litt skille. Ser for meg at vi skal mye ut på båttur de neste dagene - og ikke minst spise ekstremt mye god mat. Det er liksom noe spesielt med norsk skjærgårdssommer - så lenge været holder.  

Jeg har forresten nettopp begynt på en bok mamma anbefalte meg: "Tusen strålende soler", som handler om kvinner i Islam, og jeg er allerede blitt superhekta. Denne boken er kanskje litt ekstra spennende å lese nå, med tanke på at jeg har fått en utrolig spennende mulighet som jeg skal fortelle dere mer om senere. Jeg har med andre ord en svært spennende høst i vente, hvor jeg endelig kan få lov til å jobbe med det jeg vil. Hehe, stayed tuned da folks.

Vi blogges imorgen, xoxo

  • 04.07.2016 kl. 15:59

Vi må snakke om medmenneskelighet

I mørket går fakkeltoget stille gjennom gatene. Lokalsamfunnet er rystet. Det ingen trodde skulle skje i den lille bygda, det skjedde. Et ungt menneskeliv tapt. En ung og håpefull. En som skulle se verden, forelske seg, danse i regnet, leve. Foran i toget går skolekameratene med faklene hevet høyt mot himmelen - i solidaritet med familien som nettopp har opplevd det verste en familie kan oppleve. De står og holder rundt hverandre. Trøster hverandre. Tørker hverandres tårer. De er berørte av tragedien, ja, kanskje til og med pårørende av offeret. På sidelinjen står et stort mediekorps som sørger for nasjonal mediedekning.

Noen ser ned i bakken. Andre ser på hverandre. De later som ingenting. Deltar i fakkeltoget, slik som alle andre. De som hadde forsøkt etter beste evne å få has på han, og de som sto på sidelinjen som ivrige tilskuere. De som holdt han fast, mens de andre dunket hodet hans så hardt de bare kunne i murveggen. Eller de som sparket og slo bak den røde veggen i skolegården. Han var han, og derfor var det lov. Det var han man lo av - som var helt uten verdi. Det var han som alle var enige om at var dum og irriterende. Men gutten reiste seg gang på gang og lot som ingenting. Han fant seg bare et annet sted å leke. Det var bare det at det til slutt ikke fantes flere steder å leke. Ingen flere steder å være i fred. Ingen steder hvor han kunne føle seg trygg.

Men så var det jo bare litt knuffing. Ingenting alvorlig. Ingen mobbing? Han var jo bare litt annerledes. Det var jo egentlig aldri meningen at noen skulle bli såret. Det var bare slik det ble. Og dessuten var de ikke de eneste skyldige. Dette var jo noe alle gjorde. De kjenner de blir klamme i hendene. Stresset sprer seg rundt i hele kroppen. Tenk om noen tar bladet fra munnen. Snakker om det som har skjedd. Tanken på at de er medskyldige i et selvmord blir stadig vanskeligere å avfeie.

Jeg undres ofte over hvorfor det er slik at vi alle kjenner disse historiene alt for godt. Er det virkelig en grunn til at disse fakkeltogene må gjentas gang på gang? Jeg synes ikke vi trenger flere vedtak, flere fakkeltog, flere festtaler og flere politikere som snakker om sine spesialiserte slagplaner for å stoppe mobbingen. Det er på tide at vi en gang for alle innser at det ligger i menneskets natur å ha denne medfødte ondskapen. Fokuset må bort fra den som mobber, og over på offeret. Det ene - og viktigste mennesket, som i de aller fleste tilfeller blir glemt i det hele.

Vi må snakke om medmenneskelighet. Til enhver pris. Det handler om at vi må se, og vi må bry oss om det vi ser. Det er et stort sprang mellom det å se, og det å handle. Vi må tenke med hjertet, og voksne må snakke med barn om å tenke med hjertet, om det å ha tid til, om å bry seg om andre og om menneskeverd. I en verden full av så mye hat, må vi lære hverandre å elske vår neste. Det handler om nestekjærlighet, og det handler om medmenneskelighet. Det handler om tanken om at alle mennesker, uavhengig av etnisitet, utseende, legning, religion eller personlighet er like mye verdt. At det å være annerledes ikke nødvendigvis trenger å være en dum ting. Vi trenger de som ser og de som gjør. Ikke de som holder festtaler og appeller. De som våger å gå inn i situasjonen og si ifra. Sette ned foten. De som handler i øyeblikket. Vi må gi menneskene deres uvurderlige verdi tilbake. Og til dette trenger vi ikke flere vedtak, komiteer og diverse mobbeprogram. Vi har hørt nok historier om grusomheten og skadene av mobbing. En person som tror at mobbingen kan utslettes fullstendig, prøver å hente stjernene hjem. Med andre ord: prøve å utføre det umulige. Det er på tide at strategien snur. Bort fra det offisielle og upersonlige, og over på det menneskelige. Derfor trenger vi flere som smiler og sier kom, bli med å lek. Du er god nok for meg, for oss. For alle oss. 

  • 03.07.2016 kl. 16:37

Acne studios mohair blend

//genser fra acne studios// veske fra Marc Jacobs// sko fra Adidas HER (adlink) // skjørtet har jeg faktisk sydd om fra en bukse - fordi jeg kjedet meg// solbriller fra Quay HER (adlink)

Min kjære ullgenser fra Acne Studios har vært med meg på mye spennende i sitt snart to år lange liv. Selv om den kostet fy, er det kanskje en av de beste investeringene jeg har gjort etter som den ser akkurat like fin ut nå som for to år siden og er så sinnsykt varm og myk. Du vet de plaggene som bare passer til absolutt alt? Dette er et sånn. Den er perfekt til å bare dra over en tynn bomullsgenser hvis det er litt for varmt til å gå med jakke, og litt for kaldt til å gå uten - slik som jeg gjorde i dag. Fra før av har jeg denne og en i skogsgrønn, men jeg har allerede begynt å snuse litt på pre-fall 2016 kolleksjonen deres. Modellen relanseres hver høst/vinter i litt andre farger og strikk, så det blir spennende å se hva som kommer utover høsten og vinteren. Likevel må det vurderes ettersom de bare blir dyrere og dyrere for hver sesong. Kjenner jeg meg selv godt nok regner jeg med at jeg klarer å dra kortet i ren desperasjon i løpet av høsten likevel...

I dag dro jeg og pappa en tur til Skudenes, som ligger helt sør på øya. Planen var egentlig å få øvelseskjørt litt, men vi endte opp med å spise belgisk vaffel (som forresten var helt sinnsykt godt????) og gå rundt i gatene. Det er liksom litt rart, men jeg glemmer at det faktisk finnes et par få steder på Karmøy som faktisk er litt idyllisk. Hadde det ikke vært for at det var drittvær 350 dager i året, kunne dette virkelig blitt en turistdestinasjon! Men over til øvelseskjøringen: finnes det noen andre her som har helt kjørefobi? Nå har jeg hatt muligheten til å kjøre i snart et år, men jeg kan likevel telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært på veien. Jeg er bare så sinnsykt... redd for trafikken og bilen og giring og vikeplikt og rundkjøringer og kveling og ja - you name it. Jeg vet jo at man bare må komme seg over det, men hvordan??? Jeg tror faktisk jeg griner hver gang jeg skal gjøre, og folkens - det er et morsomt syn. Alle tips mottas med stor takknemmelighet!

...og bare fordi jeg vil informere alle om hva jeg hadde til lunsj idag:


 

  • 01.07.2016 kl. 18:05

what I've been up to lately

Well, hello there! Nå begynner det å bli en lengre stund siden jeg har oppdatert bloggen. Jeg har samlet krefter, hentet inspirasjon og ellers jobbet med matte og vært på jobb. Men denne bloggen er liksom min lille baby - min greie. Jeg har vært så tom for inspirasjon de siste månedene når det kommer til bloggen, men nå som solen skinner (en gang i blant), jeg kan sove lenge og gjøre det jeg vil så kommer all inspirasjonen servert på sølvfat. Tenkte likevel å starte mitt lille comeback med et lite tilbakeblikk på hva jeg egentlig har brukt livet mitt på den siste måneden.

Jeg har vært i Paris. Jeg og mamma reiste ned den første helgen i juni på en liten spontantur til min favorittby. Til tross for at passet mitt ble stjelt og jeg hadde en moderat luftveisinfeksjon ble det en utrolig fin tur. Jeg fikk se Les Arts Decoratifs sin moteutstilling og shoppet en god del. Høydepunktet var nok likevel å sitte på en fortauskafe og se eiffeltårnet glitre på kvelden. Åå, jeg vil tilbake:((Processed with MOLDIV
 

Jeg har spist helt sinnsykt mye god mat. Literally, denne måneden har vært en 30 dagers lang matorgie. Jeg har spist så sinnsykt mye god mat at bare tanken på det fyller hjertet mitt med kjærlighet. Nå har jeg også begynt å få øyene litt opp for... sunn mat (etter en to-timers lang dokumentar om hvor farlig sukker er) og har faktisk levd på havregrøt og avocado<3 den siste tiden. 

Processed with MOLDIV
 

Mamma og pappa hadde 50årsdag og hele den fine familien min var samlet. Jeg tok med mine kjære Kristiansund-søskenbarn på en aldri så liten Karmøy/Haugesund sightseeing (til deres fortvilelse) og hadde det generelt kjempegøy i hverandres selskap. På lørdagen brukte vi et par timer på å lage real-life blomsterkroner som hvertfall jeg synes ble utrolig stilige. Selskapet og kvelden videre ble utrolig fin og veldig vellykket.

Processed with MOLDIV

Jeg har vært sammen med mine fine venner og vært en del ute... Verdens beste Siri kom endelig hjem fra et år i USA og ble 18 rett etterpå så forrige helg var jeg i hennes 18årsdag. Er så utrolig godt å se venner igjen som du ikke har sett på lenge synes jeg. Ellers har jeg som sagt vært mye ute å spist, hatt et obligatorisk grillparty hos Hanna og spist sushi i kjent stil med Vilde.
Processed with MOLDIV

Nå har jeg faktisk jobbet en hel uke, og kjenner at det skal bli utrolig deilig å kunne slappe av og ikke minst sove lenge i helgen. Det er så sinnsykt mye som skjer framover: neste helg skal jeg til Kragerø før jeg reiser videre til Santorini og Hellas i nesten tre uker før jeg avslutter hele sommerferien med fem dager i Oslo med min kjære Hanna. Denne sommeren her folkens, den blir bra. 

xoxo vi snakkes veldig snart

 

  • 28.05.2016 kl. 17:50

#lørdagkl18

Original overskrift, eller hva? Nå som William endelig har svart Noora kan jeg gå tilbake til mine normale gjøremål igjen og prøve å glemme Skam. Jeg skjønner likevel ikke den syke hypen det har blitt rundt skam de siste månedene. Er det ikke på tide at vi slutter å snakke om det snart? Men uansett: here I am, nok en gang. Nå har jeg kommet meg gjennom de aller siste vurderingene, innleveringene og alt det fører med seg og har endelig kommet i feriemodus. Dette blir likevel kortvarig, ettersom jeg snart begynner med matten. Jeg har egentlig et ganske ambivalent forhold til min såkalte "mattesituasjon" nå. På en måte synes jeg det er absolutt kjempekjipt at jeg må bruke juni til å ta opp noe så simpelt som matematikk, men på en annen side gleder jeg meg faktisk til å endelig skjønne det jeg burde ha skjønt hele tiden. Jeg har likevel et skinnende håp om at det kommer til å ordne seg til slutt, og jeg har uansett to hele måneder til med ferie når jeg er ferdig.

Neste helg reiser jeg forresten til Paris med min fine mamma! Da jeg så at Les Arts Decoratifs museet skulle ha en utstilling av klær fra det siste århundret måtte jeg bare få det med meg. Vil nesten si jeg har en sær forkjærlighet for vintage, og derfor tror jeg dette kommer til å bli utrolig spennende! Utenom dette skal vi shoppe litt og nyte livet. Er noe helt spesielt med Paris. Det er virkelig en by som er som balsam for sjelen. Og jeg gleder meg også mye til å endelig få litt real kvalitet på bloggen igjen (hehe).

Håper alle får en fin kveld!

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits